I forrige uke ble vi invitert av Helge og Åshild til Skjolden og fjellgåing i Jotunheimen. Vi bare måtte slå til, ettersom det har vært sparsommelig med ferie denne sommeren. Med fri fra jobben kom vi oss avgårde fredag formiddag. Visveg.no estimerte turen til 5 timer, noe som viste seg å være veldig nær virkeligheten. Fine veier resulterte i at det gikk litt for fort i en av tunnelene. Den Yaris’en er et udyr, dere.

Etter 30 mil var vi fremme i Skjolden, og vi kunne sjekke inn på .. ja, Skjolden Hotell. Åttitalls lavblokk-preg over hotellet, men greit nok. Rene senger, og en fungerende wc – hva mer trenger man? Omgivelsene til hotellet var nydelige, dog. Og de hadde et slags bygdesenter vegg i vegg, med basseng, spisested, klatrevegg(!), post og andre essensielle ting. Trakk litt opp. Etter å ha lugnet noen minutter på rommet, bar det ut i bilen igjen. Måtte se litt på sagnomsuste Turtagrø, som lå et kvarters tid fra hotellet. Og i overkant av 900m høyere. Avgårde på trange sikksakkveier med tøff stigning hele veien opp. Bak tyske bobiler. Igjen..

Turtagrø var et velplassert hotell i vakre omgivelser (webkamera). Fint utgangspunkt fra vestsiden av Jotunheimen. Hadde brent ned for en kort tid tilbake, så nå var det helt nytt. Men vi fant ut at det var like greit å overnatte nede i dalen, siden det ga litt flere muligheter på kveldstid. Litt stive priser også. Ikke helt i Det Norske Turlags ånd, etter min mening.

Tilbake på hotellet, ble det en liten dupp i bassenget. Det ble også tid for svømmeopplæring for Lars-Daniel, som er Helge og Åshilds unge lovende. Ikke lenge før den karen padler for egen motor.

Lørdag morgen, strålende sol, og tradisjonell norsk frokost. Et par bobiler senere var alt klart for avgang fra Turtagrø. Mens vi gikk innover Helgedalen (som Helge bemerket et par ganger), fant vi etterhvert ut hvilken topp som var Fannaråken. Oi. Det var høyt jo. Nærmere 1200m høydemeter, og veldig bratt stigning i steinete terreng. Her skulle formen testes. Og for undertegnede var den skral. Mens Marie spratt rundt som en fjellgeit, lignet jeg mer et vått håndkle klasket over steinmassene. Men vi kom oss til topps til slutt – 2068m over havet. Turens høydepunkt, bokstavelig talt. Nå er det tirsdag kveld, og gangsperren fra den nærmere 6 timer lange turen sitter godt i ennå. Dere ser vel på bildene nå?